Hvorfor er jeg til?

"Du er ikke et uhell. Dine foreldre planla kanskje ikke at du skulle bli født, men Gud ville det. Han ville at du skulle leve og skapte deg med en hensikt. Å sette søkelyset på deg selv vil aldri forløse den egentlige meningen med livet ditt. Du ble skapt av Gud og for Gud og inntil du skjønner det, så vil aldri livet gi mening. Bare i Gud forstår vi hvor vi kommer fra, vår identitet, vår betydning og vår skjebne." - Rick Warren

I går kom jeg til å snakke med en vennine av min søster om en annen vennine som sliter med å finne sin plass her i verden.. Hun vet ikke helt hva hun vil med livet, om hun vil være med sine verdslige venner eller om hun vil være med sine kristne venner..

Det fikk meg til og tenke... Tenke tilbake på tida da jeg var i tenårene og ikke viste/ikke ville vite hvor min plass i samfunnet var. Jeg husker hvordan jeg søkte etter meningen, men ikke ville se den egentlige meningen med livet! Livet med GUD! husker hvordan jeg så hardt prøvde å komme inn i en vedslig gjeng, og jeg klarte det. For jeg trodde det ville være så mye bedre enn med mine kristne venner. Og for en stund var det bedre... Men det varte ikke lenge før jeg kjente et tomrom inni meg, og jeg visste egentlig at det tomrommet bare kunne fylles med en ting og det var GUD. Men jeg turte ikke gi meg helt til ham, for jeg kunne ikke skjønne HVORFOR han lot alt det vonde skje med meg. At hvis han som "liksom" skulle være almektig ikke kunne stoppe det.

Nå som jeg har blitt litt eldre, skjønner jeg at det var en mening med det. Det er pga. ungdomstiden og prøvelsene jeg hadde da, at jeg er blitt den jeg er i dag, at jeg er blitt sterk, og klarer meg i hverdagen. Jeg har en jobb og en mann som elsker meg. Og jeg skal begynne å pusse opp et hus om ikke lenge.

Jeg elsker livet! Jeg har fått det i gave!